Tale - åpning av utstillingen 1814 REVISITED
lørdag 10. mai 2014, Eidsvoll Verk
av / by Marie Simonsen
Kjære alle sammen,
det er en glede å være her. Og se at grunnlovsjubileet kan brukes til annet enn tilbakeskuende festtaler.
Jeg tror Eidsvollsmennene snurrer i graven av fryd over at de rettighetene de grunnla, blir brukt til å utfordre makten og nasjonens selvbilde. Til å stille spørsmål ved selve idéen om Norge. Om oss.
For det var jo på mange måter det de selv gjorde og la til rette for i fremtiden.
The past is still present er en poetisk tittel på en dels ganske brutal utstilling, må det være lov å si. Den er utålmodig og krevende og ber oss om å tenke nytt og annerledes om kjente politiske debatter som vi etter hvert er blitt så altfor vant til og dermed nesten leie av.
Vi blir fartsblinde, pleier jeg å si. Vi slutter å sjokkeres, slutter å engasjere oss, slutter å falle av stolen når ledende politikere i fullt alvor foreslår å busse ut en befolkningsgruppe, eller forvise barn som er født og oppvokst i Norge.
Fartsblindhet er et velkjent fenomen i Formel 1-kretser – og Norge er i nasjonenes Formel 1-klasse nå, i motsetning til den gangen – og det som skjer når du sakker farta og skal stoppe opp, er at du går ut av bilen i 50 kilometer i timen og brekker begge beina - hvis du er heldig.
Det er ubekvemt å stoppe opp og stille spørsmål ved hva som skjer. Du risikerer å knuse ditt eget selvbilde.
Vi opplever det nå med Dalai Lama. Regjeringen nekter å møte en fredsprisvinner etter press fra Kina. Flere har sammenliknet det med hvordan en annen fredsprisvinner, Carl von Ossietzky, ble behandlet i mellomkrigstiden.
Stortingspresident Olemic Thommessen sier det plager ham å bli kalt ynkelig. Ja, det håper jeg virkelig.
Munkeordener skal ikke tåles, sa Eidsvollsmennene. De tenkte kanskje ikke på buddhister, men…
The past is still present. Indeed.
Her på Eidsvoll er tittelen på denne utstillingen virkelig treffende. Få historiske steder har en så levende klang i det norske folk som Eidsvoll.
Men de færreste ser kanskje for seg selve stedet. Mens andre historiske plasser maner frem konkrete bilder av hendelser, landskap og mennesker, av en bestemt tidsepoke - er Eidsvoll først og fremst en idé, som ikke en gang startet her og som heller ikke fant sin endelige form her, men som har vært utviklet, videreført og bygget på i 200 år.
Typisk nok har jeg stadig problemer med å illustrere mine kommentarer om grunnloven, og ender med å bruke nok et bilde av Eidsvollsbygningen eller mennene.
For hvordan illustrerer man egentlig en idé?
Det er jo det som er kunstens essens og kunstnernes gave til oss, og som er grepet her i ulike former og uttrykk.
Eidsvollsmennene var bra folk. Kloke og fremsynte. De skapte datidens mest moderne grunnlov, og den har holdt seg overraskende godt, selv om den kan trenge en oppgradering. Som jeg håper Stortinget vedtar på tirsdag.
Vi skal kanskje ikke bebreide dem for mangler.
De var tross alt bare menn. Bokstavelig talt.
Og det var ikke alt de kunne forutse eller forstå. Eller en gang tolerere. De gikk aktivt inn for å utestenge enkelte grupper – jesuitter og munkeordener må ikke tåles. Og jøder er fremdeles utelukket fra adgang til riket, het det.
Andre grupper regnet ikke Eidsvollsmennene en gang med – som kvinner og arbeidere. For ikke å snakke om barn.
Som Dagbladet skriver i dag: For 200 år siden var barnearbeid tillatt, hadde du tannverk gikk du til den lokale smeden for å trekke ut tanna – og kvinner fikk ikke lov til å studere.
Etter å ha tilbrakt de siste dagene i Bergen på Nordiske Mediedager og sett hvem som leder og eier medie-Norge, lurer jeg på om kvinner og minoriteter fortsatt ikke regnes helt med. Der var det middelaldrende hvite menn i dress på hvert podium – som det alltid har vært.
Vår utfordring hele tiden er å gå videre, ikke slå oss til ro med å ha nådd mål som for 200 år siden var fremmede og uvirkelige.
Men for å gå videre må vi også være villig til å ta et oppgjør med oss selv, både fortid og nåtid, slik flere av kunstverkene i denne utstillingen gjør.
Vi er for så vidt flinke til å raljere over Norge – en fredsnasjon som kriger og eksporterer våpen; en forkjemper for menneskerettigheter som bryter menneskerettighetene, et foregangsland internasjonalt når det gjelder barns rettigheter, som sender ut asylbarn og varetektsfengsler mindreårige.
Det var unektelig noe absurd over at Norge her forleden ble kritisert av land som Saudi Arabia, Russland og Kina i FNs menneskerettshøring.
Skulle liksom de, som steiner kvinner, fengsler dissidenter og forfølger homofile, fortelle oss om menneskerettigheter?
Men det sier nettopp at vi har en annen standard her i landet. Vi forventer mer. Vi er utålmodige – og blir med rette skuffet når vi ikke lever opp til bildet vi har av Norge som en human fredsnasjon og rettsstat.
Unektelig har vi moderne utfordringer Eidsvollsmennene ikke hadde. De hadde jo ikke en gang internett. Kanskje var det grunnen til at de rakk å forfatte landets viktigste tekst på bare fem uker.
Stortinget har brukt flere år på å diskutere en oppgradering – og klarer fortsatt ikke bli enige om å ta inn nye menneskerettigheter. Hovedinnvendingen er at de ikke betyr noe. De er symbolparagrafer. Som om symboler ikke er viktige og bindende. Selvsagt er de det.
Å ta dem inn i grunnloven signaliserer hvilke verdier vi legger vekt på og at vi setter dem høyere enn andre.
Men tiggerforbud, det er de enige om. Det skal de ha.
Eidsvollsmennene levde i en verden hvor Norge var en liten og fattig brikke i et internasjonalt stormaktspill; vi lever i en verden hvor vi er så rike at vi kan si nei til EU – men ikke til Schengen. Og ikke til Kina.
Vi vakler mellom å ville det gode og ha det godt. Mellom å være i verden og stenge den ute.
Hvor mye friere og likestilte vi er blitt, er et spørsmål denne utstillingen stiller og gir noen krevende svar på – som jeg ikke minst håper får ungdommene som kommer hit til å tenke og fortsette å stille spørsmål.
Gratulerer og lykke til med utstillingen.
MARIE SIMONSEN er journalist med fartstid i både VG, Dagens Næringsliv og Dagbladet. Hun har siden 2003 hatt stillingen som politisk redaktør i Dagbladet.
© Marie Simonsen 2014
Alt innhold på denne siden er opphavsrettslig beskyttet av sin eier. Alle rettigheter forbeholdt.
All content is copyrighted by its owner. All Rights Reserved.
©Trond Hugo Haugen 2014/BONO