Uten tittel #1 (Et riksportrett)
av / by Leif Magne Tangen
Kunst bietet keine klaren Antworten. Nur Fragen.
Jan Hoet (documenta IX)
Was ein Künstler ohne Revolution macht? Na Kunst.
Ronald M. Schernikau
Det er typisk norsk å være god.
Gro Harlem Brundtland
Du kan få tusen beskrivelser av Halfway Mountain, og alle er like riktige.
Aksel Sandemose
Et riksportrett (etter Eidsvold 1814), 2014 ©Trond Hugo Haugen / BONO 2014 Photo: André Severin Johansen
Sorgbilder
Fotografiet som multippel og dets relasjon til sorgprosesser. Det er det Roland Barthes’ berømte essay Camera Lucida handler om. I dagens Europa er nostalgi en drivende faktor. Det postindustrielle Europa er også kulturindustriens Europa, og med kultur kommer nostalgi.
I Trond Hugo Haugens verk Et riksportrett er det snakk om en dobling, eller kanskje tredobling av bilder; det er altså snakk om en multippel i den forstand at verket er produktet av ulike komponenter. Det er kanskje ingen direkte sorg å finne i bildene, men nostalgi uten tvil. Og tro, muligens politisk tro.
Hva er et bilde?
Hva som er definisjonen på et bilde varierer mye, men om vi velger å følge den amerikanske teoretikeren W.J.T. Mitchells teori så kan vi kanskje si at de tekniske utførelsene av et bilde (f. eks. fotografi eller maleri) kan ødelegges, men et bilde vil likevel fortsette å eksistere. Det vil alltid komme tilbake for å friste, skremme og kanskje inspirere.
Roland Barthes essay Camera Lucida ble skrevet mens han var fylt av sorg over tapet av moren Henriette, hans eneste stabile kilde til kjærlighet. I denne sorgprosessen kommer Barthes frem til at fotografiet ikke bare er ulikt andre former av reproduksjon, fordi det ikke har en egen signatur man kan nyte, men også fordi det kan reprodusere reproduksjonen av virkeligheten. (Her viser Barthes at han ikke var fotograf selv, for disse diskuterer jo gjerne forskjellige fotografiske mekanikker og teknikker). Den serialiteten som fotografiet representerer, tror Barthes, gjør at sivilisasjonen dukker inn et dystopisk konsum hvor bare «the cry of anarchisms, marginalisms, and individualisms» kan oppstå. Barthes er dog den første til å innse at det fotografiske bildet ikke bare er et tegn på sosial forfall – det er også et kulturelt og estetisk medium som kan generere kollektive minner.
Eidsvold 1814 (1885), Oscar Wergeland Photo: Stortingsarkivet
Viktige menn som diskuterer viktige spørsmål
Utgangspunktet er et maleri kalt Eidsvold 1814, malt av Oscar Wergeland i midten av 1880-årene, altså to generasjoner etter grunnlovsåret. Maleriet, som er allment kjent, viser en forsamling av menn som diskuterer. I sentrum av bildet står en person halvveis vendt vekk fra betrakteren. Han står på et podium og leser fra en bunke papirer. Bildet viser de «Af Nationen valgte, oplyste Mænd» som skulle diskutere seg frem til og skrive den norske grunnloven av 17. mai 1814. Til høyre for den lesende mannen ser vi en annen, sittende mann som stirrer ut mot betrakteren. Rundt podiet sitter resten av forsamlingen, tilsynelatende preget av en verdighet og ro.
Mennene befinner seg i et bredt, pyntet, dunkelt rom malt i varme fargetoner. Gardinene er skjøvet til side, og et vindu står åpent. Utenfor ser vi silhuettene av to menn som pløyer et jorde med en hest. Begge dørene på langsiden av rommet er åpne. Både det åpne vinduet og de åpne dørene skal symbolisere at verden har tilgang til rommet. Mennene er altså oppmerksom på verden utenfor, og er tilknyttet den; det er ikke noe hermetisk med denne forsamlingen. Den lytter observant og er mottakelig for inntrykk, og vi forstår at mennene har sitt opphav ute i den verden vi skimter gjennom vinduet.
"Den minner mer om en bedehusforsamling enn om en lovgivende forsamling."
To fotografier
Trond Hugo Haugens verk består av to fotografier. Et riksportrett (Rikssalen) viser i svart-hvitt en nyrestaurert rikssal strippet for unødige farger og objekter; det er ingen malerier på veggene, verden utenfor vinduet er fotografisk utbrent i hvitt uten detaljer, og benkene er i gråtoner. I fotografiet fremstår rommet både kjølig, umøblert og upersonlig. Til forskjell fra Wergelands maleri er salen her langstrakt og trang. Dette er et dokumentarisk fotoarbeid, i beste modernistiske tradisjon. Det som er foran kameraet er blitt fanget opp gjennom linsen og festet på en minnebrikke. Utover den mekaniske manipuleringen som følger av kameraets sammensetning (linsens brennvidde, minnebrikkens oppløsning etc.) er bildet tilsynelatende identisk med hvordan kameraet oppfattet rommet.
Det andre fotografiet, Et riksportrett (etter Eidsvold 1814), er et fargefoto som viser en broket forsamling av mennesker i Rikssalen. Unge, eldre, kvinner, menn, barn og ungdom, gravide. Flere ser ut til å kjede seg, noen ser inn i smarttelefonene og lesebrettene sine, og veldig få ser i retning av det tomme podiet. Siden det er tomt fremstår forsamlingen desentralisert, ukoordinert og fragmentert. Den minner mer om en bedehusforsamling enn om en lovgivende forsamling. Rommet er pyntet, men likevel kjølig i sin fremtoning, langstrakt og smalt. Vinduet er trukket for med en gardin og ser ut til å være lukket. Begge dørene på langsidene er åpne og representerer den eneste synlige tilknytning til omverdenen. Dette fotografiet skiller seg vesentlig fra den modernistiske fototradisjonen det første fotoet befinner seg i. Her er det mer snakk om fotografiet som et moderne maleri, digitalt manipulert og retusjert etter kunstnerens nøyaktige ønsker. I tillegg er den avbildede forsamlingen utvalgt og invitert etter kunstnernes retningslinjer og arrangert i rommet basert på en rekke ulike kriterier. Motivet er nøye iscenesatt.
Et riksportrett (Rikssalen), 2014 ©Trond Hugo Haugen / BONO 2014 Photo: André Severin Johansen
Nostalgi
Både grunnlovsdebattene og Wergelands maleri ble til i den europeiske og norske industrialiseringens tidsalder. Vi befinner oss nå i den postindustrielle perioden, eller den kulturindustrielle periode. Deler av den vestlige verden har i dag potensielt mer tid og energi til å tenke enn noen gang tidligere. Vi har færre harde, fysiske arbeidstimer og mer tid tilgjengelig. De fleste av oss har immaterielle yrker, der ingenting fysisk blir produsert. Dette gjør oss nostalgiske.
Blant intellektuelle og kritikere blir nostalgi ofte forbundet med noe negativt, nesten dekadent. Men om vi går tilbake den opprinnelige betydningen av ordet, satt sammen av «nostos», en retur hjem, og «algos», smerte, kan vi se antydningen av et annet bilde. For meg uttrykker nostalgi en urealisert lengsel, en slags hemmelig drøm om noe du ikke kan returnere til fordi det aldri eksisterte. Dermed blir nostalgi, slik W.G. Sebald beskriver det i romanen De utvandrede, et kjærlig ord. Det tyske ordet for hjemlengsel er heimweh, konstruert av hjem og smerte. Smerten i etterkant for denne bevegelsen bort fra hjemmet, slik vi forstår den idealiserte fortiden som «hjemme», uttrykkes i dagens samfunn ved hjelp av bilder; illustrasjoner, tegninger, tekstuelle bilder og billedlige forestillinger. Det stemmer som Barthes skrev at det som karakteriserer det moderne samfunn er forbruket av bilder i stedet for tro.
The Times, They are A-Changinʼ
Wergeland var historiemaler. Dette innebar at han skaffet til veie så mye informasjon som overhodet mulig om den situasjonen han skulle male. Deretter malte han sannheten om den gitte historiske situasjonen. Et historiemaleri var i følge konvensjonen pålitelig, det fortalte en sann historie, objektivt og nøytralt. Dette paradigmet må ikke maleriet forholde seg til lenger. Fotografiet erstattet maleriet som et mer direkte og pålitelig sannhetsvitne. I følge de moderne konversjonene var «fotografi = sannhet», Spørsmålet er om fotografiet fremdeles har en slik status. Det fantes nemlig en tid der man bare betinget kunne godta at både maleri og fotografi var et «bilde» i ordets narrative forstand. Et maleri var skapt av en kunstner, mens et fotografi hadde en automatisk sannhetsgehalt. Denne forståelsen av fotografi har vi nå forlatt, og i større grad enn tidligere kan vi si at også fotografiet er skapt – på samme måte som et maleri er det.
Fotografi har alltid kunnet manipuleres, men introduksjonen av det digitale gjør fotografiet manipulerbart på en subtil måte som er umulig å se med det blotte øye. Sømløst, uten synlige spor, kan perspektiver forandre seg, objekter og subjekter kan fjernes eller settes inn, farger og kontraster forandres. Et fotografi trenger ikke lenger å bli «tatt», det kan bygges opp piksel for piksel uten å gå via en linse. Det som W.J.T. Mitchell kaller likhet, figur, motiv eller form som vises i et eller annet medium (min oversettelse). Et fotografi kan skissere mye mer nøyaktig enn et maleri – og det tar 1/200-dels sekund i stedet for flere uker eller måneder å skape et motiv.
"Menneskene som sitter i rommet på Eidsvoll i 2014 har ingenting med dem som satt der i 1814 å gjøre, de lever på ingen plan i den samme virkeligheten."
Modernitet og kjønn
I sitt populistiske og briljante TV-foredrag 200 år på 200 minutter snakket professor Frank Aarebrot mye om kvinner og kvinners rolle i oppbyggingen av Norge gjennom de siste to hundre årene. Han korrigerte oppfatningen om at menn skapte Norge. I den klassiske moderne oppfatningen var kvinnen noe som mannen forlater (og etterlater) for å bygge opp det moderne samfunnet. Fremskritt, ble det kalt. Kvinnen ble forbundet med natur (som i primitivt og dyrisk) og det private (som hushold og mindre viktige oppgaver, som barneoppdragelse). Mannen ble forbundet med kultur og offentlighet, med andre ord: stabilitet. Som et resultat blir det kvinnelige et objekt for den mannlige begjær. Mannen står for fremskrittet (og er nostalgisk) mens kvinnen sørger for mannens nostalgiske stabilitet. Fakta er at Norge, som alle land, ble bygget gjennom en rekke ulike, og parallelle, prosesser der både kvinner og menn hører like naturlig inn i enhver fremstilling av historien.
Aarebrot påminner oss dessuten om at dagens samfunn er forskjellig fra samfunnet for 200 år siden. Slik er også Haugens Et riksportrett forskjellig fra Wergelands Eidsvold 1814. Menneskene som sitter i rommet på Eidsvoll i 2014 har ingenting med dem som satt der i 1814 å gjøre, de lever på ingen plan i den samme virkeligheten. Frigjøring av velstand gjennom fordeling av velferd på tvers av klasser (og mye viktigere, jobben med å oppløse klasseskiller), har gjort Norge til en stat som ikke bare har en enorm velferd, men som i stor grad tillater de som bor innenfor statens grenser å bli den beste versjonen av seg selv. Dette er litt pompøst, selvfølgelig, men dog viktig å poengtere. Norge har en fordeling av rettigheter og velstand som er fantastisk sammenlignet med de fleste andre steder på kloden. Det kunne vært annerledes.
Litt personlig
Jeg kommer fra Reine i Lofoten, Moskenes kommune. Alle mine forfedre, inkludert begge mine foreldre, kom fra eller var bønder eller fiskere (eller fiskebønder). Min søster og jeg er de første av flere hundre, kanskje tusen mennesker som har hatt den økonomiske muligheten til å ta - og min søster var den første i familien til å fullføre - en høyere utdanning. Dette er fordi Norge hadde lagt til rette for at vi, da vi fylte atten, ble behovsprøvd etter egne økonomiske muligheter og ikke etter våre foreldres – Kong Salomo og Jørgen Hattemaker alike! I min generasjon (for enkelthets skyld definert som født 1972-1982) har vi et bredt utvalg av yrker og skjebner i alle lag av befolkningen. Man kan si at disse grovt sett 250 Reinværingene har kunnet realisere sitt beste jeg ut ifra egne ønsker og ferdigheter. Det å velge fritt privat og yrkesmessig kan ses på som en menneskerettighet, men det er et fåtall land i verden som muliggjør det. Og blant disse er det uansett få som har en så tilsynelatende flat samfunnsstruktur som Norge. Riktignok er «makta» i stor grad sentrert demografisk, men det er ikke slik at du må gå i riktig barnehage som barn for å ha sjans på «viktige» jobber (eller for å si det med Are Kalvø er det i Norge slik at «folk med doble fornavn har det like artig på byen som folk med doble etternavn».
Bandidos-lederen Lars Harnes (t.h.) sammen med statsminister Kjell Magne Bondevik under en Stopp volden-forstilling i Oslo Spektrum i mars 1999. Harnes er en av de siktede etter ranet av en verditransport på Aker Brygge natt til mandag 30. august 2004. Foto: NTB scanpix.
Irland som Norge som Irland (alternativ realitet)
Irland, som Norge den 17. juni 1994 slo i vår første VM-kamp siden 1938, kunne ha vært som Norge, og Norge kunne ha vært som Irland. Hadde ikke Irland solgt alle fremtidige rettigheter for oljefelt til private selskaper, og gitt EU store deler av rettighetene til fiskeriene sine, hadde også de hatt muligheter til å dra nytte av økonomien ved langsiktig planlegging. Norge kunne ha vært som Irland i dag om landet hadde valgt å selge oljerettighetene for en gitt pris på syttitallet. Denne summen kunne for eksempel ha vært brukt til å styrke infrastrukturen (motorvei mellom Bergen og Oslo). Men dette ville ikke vært i nærheten å produsere den merverdien som olje og fiske har gitt ettertiden. Velferdsstaten skjedde ikke over natten, som lyn fra klar himmel, men som et resultat av kort,- og langsiktig planlegging i det politiske sjakkspillet.
"Dette er en realitet som rokker ved selve demokratiets grunnvoller; at vår lovgivende forsamling, når den treffer beslutninger, i beste fall kun danner et blast avtrykk av oss."
Norge 2014
Så hva vil egentlig Trond Hugo Haugen med dette prosjektet? Først og fremst gjenskaper de to fotografiene, med hver sin vri, et maleri som forestiller en scene med store konsekvenser for tiden som fulgte. Forskjellen er at Haugens bilde fremstiller en tilsynelatende uviktig situasjon, en triviell hverdag i livene til 112 mennesker som utgjør en selektiv visualisering av visse statistiske tall. Ingenting av betydning blir diskutert, eller skal forestille å bli diskutert, i fotografiet som Haugen har laget. I den forstand kan man påstå at det ikke er noen forskjell på bildet av det tomme rommet og bildet der rommet er fylt til randen av mennesker. Men det er det. Hendelsene på Eidsvoll i 1814 hendte ikke i et vakuum, i et tomt rom. Disse 112 mennene fant ikke opp noe. De hadde sine tanker og meninger, og men nådde frem til et konsensus som gjorde at de fikk (under)skrevet grunnloven. De var en del av sin samtid og sin fortid.
Haugens bilde viser en annen type nordmenn, en gruppe som ikke utgjør den lovgivende forsamling, men som utgjør det politiske og juridiske fundamentet for det parlamentariske demokratiet. Den gruppen Haugen presenterer for oss er den gruppen som de folkevalgtes legitimitet hviler på. Og det var dette som ble avgjort av de 112 mennene i 1814. Uten at de kunne forestille seg hvem disse menneskene kom til å være, så var hele poenget med arbeidet deres at 200 år frem i tid, så skulle konsekvensen være at disse fremtidsmenneskene fikk interessene sine tatt vare på best mulig. Men i Stortinget i dag henger fremdeles Wergelands maleri; dagens politikere påminnes dermed først og fremst sine egne forgjengere og deres arbeid, ikke det mangfoldet hvis interesser de er satt til å forvalte. Samtidig vet vi at den gruppen som sitter på Stortinget i dag har mer felles med gruppen på Eidsvoll enn med den sammenblandingen av interesser, uttrykksmåter og forskjeller som vises i Haugens fotografi. Dette er en realitet som rokker ved selve demokratiets grunnvoller; at vår lovgivende forsamling, når den treffer beslutninger, i beste fall kun danner et blast avtrykk av oss.
Carl I. Hagen og Eli Hagen danset lenge før noen visste at de kunne danse. Photo: Odd Wentzel, Dagbladet.
Leif Magne Tangen er intendant i Tromsø kunstforening. Han er født og oppvokst i Lofoten og har ti års erfaring fra internasjonal og nasjonal kunstscene som kurator, kritiker, gallerist og filmprodusent.
Takk til Trond Hugo Haugen, Bo Krister Wallström / KORO, Line Ulekleiv, Power Ekroth, Erlend Hammer og Sarah Schipschack
© Leif Magne Tangen 2014
Alt innhold på denne siden er opphavsrettslig beskyttet av sin eier. Alle rettigheter forbeholdt.
All content is copyrighted by its owner. All Rights Reserved.
©Trond Hugo Haugen 2014/BONO